Gå til Levanger kommunes hovedside

Formannskapet 14.01.09 - sak 3/09
<< sakliste
<< | >> | vedtak

UTSATT SAK: KRAV OM OPPRETTELSE AV BILLIGHETSERSTATNING TIL BARNEHJEMSBARN, SKOLEHJEMSBARN OG FOSTERHJEMSBARN - PRINSIPIELL DRØFTING

Saksansvarlig:  Ola Stene

  Arkivsref: 2008/498 - /273
    Saken avgjøres av: FOR
Saksgang: Møtedato: Saksbeh.: Saksnr.:
Formannskapet

17.09.08

BJSA

107/08

Formannskapet

14.01.09

OST

3/09

Rådmannens forslag til vedtak:

Levanger kommune beklager den urett mange tidligere barnehjemsbarn, skolehjemsbarn og fosterhjemsbarn ble utsatt for før 1980.

Med kommunens økonomiske handlingsrom er det likevel ikke mulig å opprette en ikke lovpålagt kommunal billighetserstatning ettersom en har svært store utfordringer med å finansiere lovpålagte oppgaver.

Vedlegg:

Ingen

Andre saksdokumenter (ikke vedlagt):

Formannskapets sak 107/08 - møte 17.09.2008

Saksopplysninger:

Spørsmålet om opprettelse av billighetserstatning til barnehjemsbarn, skolehjemsbarn og fosterhjemsbarn fra den tiden kommunen hadde ansvar for slike institusjoner ble behandlet av formannskapet 17. september 2008. Følgende vedtak ble fattet:

Saken utsettes inntil det er gjennomført en prinsippdebatt om kommunens ansvar for personer som har vært utsatt for overgrep eller omsorgssvikt under barnevernets omsorg før 1. januar 1993.

Saken legges nå fram for formannskapet til prinsippdebatt.

Vurdering:

Rådmannen har forstått det slik som at det er bred enighet om at det opp gjennom årene er begått en stor urett mot mange barnehjemsbarn og skolehjemsbarn. Dette dokumenteres svært gått i fylkesmannen i Sør-Trøndelag sin omfattende granskningsrapport fra 2007. Rapporten beskriver også institusjoner som ble brukt av innbyggere i dagens Levanger kommune.

Den prinsipielle diskusjonen må gå på om det likevel er rett av kommunen å innføre en billighetserstatningsordning som supplerer den ordningen Stortinget har vedtatt og som finansieres av staten.

For å kunne drøfte dette bør en ha noen ideer av mulig omfang. Siden Trondheim kommune innførte en slik ordning har det kommet inn over 200 søknader. 1 året ble 73 saker behandlet og det ble gitt en erstatning på til sammen 42 mill. Gjennomsnittlig erstatningssum var på 628 358 kr. Rapport fra 2008 foreligger ikke enda, men det er grunn til å anta et større beløp i 2008. 2009 er det siste året Trondheim kommune gir erstatning. Det er ikke usannsynlig at utbetalingene fra Trondheim kommune vil passere 100 mill kr i løpet av perioden ordningen er vedtatt å gjelde for. Det er i tillegg årlige driftskostnader til saksbehandling på vel 3 mill kr.

Det er ingen grunn til å anta at situasjonen for Levanger er vesentlig annerledes enn for Trondheim. En nedskalering av tall vil derfor innebære at en må regne med en 20-30 saker og en erstatning på 10-15 mill kr om en slik ordning skulle bli vedtatt. Kostnader til saksbehandling og nemnd ville komme i tillegg.

Det finnes ikke slike midler i nylig vedtatt økonomplan, slik at en evt. ny ordning vil måtte føre til reduksjon i lovpålagte oppgaver innen dagens barnevern, oppvekst og omsorg, Rådmannen kan ikke se at det er forsvarlig og tilrår at en på prinsipielt grunnlag sier nei til opprettelse av slik erstatningsordning.

Saksprotokoll i Levanger formannskap - 17.09.2008

Forslag i møte:

Nina Bakken Bye fremmet følgende forslag til vedtak:

Saken utsettes inntil det er gjennomført en prinsippdebatt om kommunens ansvar for personer som har vært utsatt for overgrep eller omsorgssvikt under barnevernets omsorg før 1. januar 1993.

Jostein Trøite (SV) fremmet følgende forslag til vedtak:

Levanger kommune oppretter en kommunal vederlagsordning for personer som har vært utsatt for overgrep eller omsorgssvikt under barnevernets omsorg før 1. januar 1993. Forslag til organisering legges fram som ny sak.

Hans Aalberg (FRP) fremmet følgende tilleggsforslag:

Levanger kommune skal bistå de personer som føler/mener seg berettiget til en slik erstatning, mht. søknad om statlig erstatning.

Gjennom denne prosessen vil også kommunen få oversikt over hvor mange personer som blir berørt av en slik ordning.

Avstemning:

Byes forslag til vedtak vedtatt med 5 mot 4 stemmer.

VEDTAK:

Saken utsettes inntil det er gjennomført en prinsippdebatt om kommunens ansvar for personer som har vært utsatt for overgrep eller omsorgssvikt under barnevernets omsorg før 1. januar 1993.

Rådmannens forslag til vedtak:

Levanger kommune oppretter ikke en kommunal vederlagsordning for personer som har vært utsatt for overgrep eller omsorgssvikt under barnevernets omsorg før 1. januar 1993.

Vedlegg:

Ingen

Andre saksdokumenter (ikke vedlagt):

Ingen

Saksopplysninger:

Stortinget vedtok den 10. juni 2005 en særordning for tidligere barnehjemsbarn, spesialskoleelever og fosterhjemsbarn. Det ble også vedtatt at maksimalt beløp for billighetserstatningen fra Staten skulle være inntil kr. 300.000. Nå krever flere foreninger at alle landets kommuner skal innføre tilsvarende ordninger.

Kommunen opplever derfor nå å få flere henvendelser fra interesseorganisasjoner vedrørende opprettelse av en kommunal vederlagsordning for tidligere barnehjemsbarn. Flere kommuner har gått inn på en slik ordning med ulik organisering. I hovedsak gjelder dette:

Den kommunale oppreisningsordningen er en erstatningsordning til personer som har vært utsatt for overgrep eller omsorgssvikt under barnevernets omsorg før 1. januar 1993. Beløpene som utbetales av ovennevnte kommuner varierer

Med oppreisningsordningen ønsker kommunene å ta et moralsk ansvar for urett som er begått tidligere. Kommunene gir en uforbeholden unnskyldning for overgrep og omsorgssvikt som barn og unge ble utsatt for mens de var under barnevernets omsorg.

Rettslige rammer

Barnevernloven ble vedtatt 17.07.1953. Den trådte i kraft 01.07.1954 og var gjeldende frem til 01.01.1993. Kommunenes ansvar for barnevernsinstitusjonene gjaldt for perioden 01.07.1954-01.01.1980. Etter dette overtok fylkeskommunen ansvaret for barneverninstitusjonene.

Barnevernloven erstattet vergerådsloven av 1896, fattig-/forsorgsloven av 1900, lov om tilsyn med pleiebarn av 1905 og barneforsorgsloven av 1915. Av nytt i loven av 1953 kan bl.a. nevnes at prinsippet om barnets beste ble satt i sentrum. Videre ble ansvaret for det kommunale barnevern samlet i èn instans, barnevernsnemnda. Barnevernsapparatet besto etter dette av det kommunale barnevern under ledelse av barnevernsnemnda, fylkesmennene og Sosialdepartementet.

I henhold til barnevernloven § 1 skulle barnevernsnemnda ”følge nøye med i de forhold barn og ungdom lever under og virke for tiltak til bedring av barnevernet i kommunen.” Barnevernsnemnda skulle undersøke og iverksette hjelpetiltak i hjemmet. Dersom hjelpetiltak/forebyggende tiltak ikke var tilstrekkelige, kunne nemnda sette barnet bort til oppfostring utenfor hjemmet, for eksempel i barnehjem.

Barnevernsnemnda kunne også plassere barn i spesialskoler og observasjonsskoler, men disse falt for øvrig utenfor barnevernlovens område.

Barnevernsnemnda hadde ansvar for å finne en passende plassering for barn som den hadde overtatt omsorgen for, jfr § 22. Her ble særlig understreket barnevernsnemndas ansvar for at barnet fikk ”forsvarlig pleie, oppfostring og opplæring.”  

I barnehjemsforskriften ble det stilt nærmere krav til barnehjemmene. Der het det bl.a. at barnehjemmet skulle være en erstatning for barnets naturlige hjem, og skulle søke å gi barnet like gode oppvekstvilkår og utviklingsmuligheter som et godt privat hjem. Hvert enkelt barn hadde ifølge forskriften krav på den forståelse, hjelp og veiledning som det hadde behov for etter sin alder og sine fysiske og psykiske forutsetninger. Særlig vekt skulle legges på at barna trivdes og følte seg trygge.

I og med barnevernloven av 1953 ble kroppslig refselse uttrykkelig forbudt, jfr § 42. I barnehjemsforskriften het det at heller ikke andre former for straff burde benyttes, så som isolering, tilbakeholding av lommepenger, eller forbud mot å delta i fornøyelser og lignende. 

I denne sammenheng kan dessuten nevnes straffelovgivningen bestemmelser som rammer for eksempel vold, jfr §§ 228 og 229, ulovlig frihetsberøvelse i form av for eksempel innesperring, jfr § 223, tvang,  jfr § 222, trusler om vold og andre straffbare forhold som er egnet til å fremkalle alvorlig frykt, jfr § 227, ulike former som seksuelle overgrep, grov eller gjentatt omsorgssvikt og mishandling, jfr § 219, skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd, jfr § 390a, ærekrenkelser, jfr §§ 246 og 247, samt krenkelse av privatlivets fred, jfr § 390.

Barnevernsnemnda hadde ansvar for å føre tilsyn med det enkelte barn som var under omsorg, jfr bestemmelse i barnevernloven § 32 som i utgangspunktet omhandler fosterbarn, men som i henhold til Sosialdepartementets rundskriv nr 3 1954 også skulle gjelde i forhold til barn som var plassert i barnehjem.

Barnevernsnemnda skulle videre føre tilsyn med alle barneverninstitusjoner i kommunen. For kommunale institusjoner var det likevel den kommunen som eide eller drev institusjonen om hadde ansvaret for tilsynet, selv om institusjonen var plassert i en annen kommune. I § 42 sies følgende om tilsynet: ”Barnevernsnemnda skal se nøye etter at virksomheten ved institusjonen blir drevet i samsvar med gjeldende lov og forskrifter og slik at barna kan trives og føle seg trygge. Kroppslig refsing må ikke nyttes.”  Forarbeidene utdyper dette nærmere:

”Barnevernsnemnda vil ha som oppgave å overvåke og føre tilsyn med alle sider av institusjonens virke, som behandlingen av barna, lokaler, utstyr, arbeidsordning, personale og i det hele tatt at virksomheten blir drevet forsvarlig og i samsvar med gjeldende forskrifter.”

Til å utføre tilsynet skulle barnevernsnemnda i henhold til barnehjemsforskriften av 1954 oppnevne tilsynspersoner som skulle være bindeleddet mellom nemnda og institusjonen og holde nemnda underrettet om forholdene til enhver tid. Hvert barnehjem skulle besøkes minst 6 ganger i året. Tilsynspersonene skulle se til at det enkelte barnehjemmet ble drevet forsvarlig og i samsvar med lov og forskrifter, og skulle særlig påse at hvert barn fikk den omsorg det hadde behov for. Barnevernsnemnda var i henhold til §§ 36 og 43 pålagt en handleplikt i tilfeller hvor den ble kjent med alvorlige misforhold ved en institusjon.

Fylkesmannen hadde et overordnet ansvar for å føre tilsyn med barnevernsvirksomheten i fylket, herunder barneverninstitusjonene, jfr barnevernloven § 15 og barnehjemsforskriften pkt. XII nr 3. Fylkesmannen skulle føre overtilsyn med at alle barneverninstitusjonene i fylket var innrettet og ble drevet i samsvar med lov og forskrifter, og at hver enkelt institusjon og styrer var godkjent på lovbestemt måte. Fylkesmannen skulle i denne forbindelse sørge for besøk hos institusjonene så ofte som ble ansett påkrevd.

Sosialdepartementet var øverste tilsynsmyndighet, jfr barnevernloven § 13 og barnehjemsforskriften pkt. XII nr 4.

Nærmere om kommunens ansvar

Foreliggende forslag til erstatningsordning er moralsk begrunnet. Ofre for overgrep og omsorgssvikt på barneverninstitusjoner i angjeldende periode vil kunne oppleve å ikke nå frem via rettslige skritt når det gjelder erstatning. Det kan for eksempel foreligge foreldelse i forhold til overgrep som ble begått, eller bevisbyrden kan være strengere i rettslig sammenheng.

Stortingets billighetserstatningsordning

På bakgrunn av kartleggingsutvalgets (Befring) rapport av 01.11.2004, trykt i NOU 2004:23 Barnehjem og spesialskoler under lupen. Nasjonal kartlegging av omsorgssvikt og overgrep i barneverninstitusjoner 1945-1980, se også St.meld. nr. 24 (2004-2005) Erstatningsordningar for barn i barneheimar og spesialskular for barn med åtferdsvansker, tilrådet Stortingets familie-, kultur- og administrasjonskomitè en utvidet og tilpasset rettferdvederlagsordning for tidligere barnehjem- og spesialskolelever for et beløp på inntil 300.000 kr.

Stortinget fattet i tråd med dette følgende vedtak 10.06.2005: ”Stortinget tilkjenner erstatning etter ei utvida og tilpassa rettferdsvederlagsordning for ei tidlegare barneheims- og spesialskuleelevane for eit beløp på inntil 300 000 kroner.”

Det har vært reist spørsmål om avkorting mellom Stortingets billighetserstatning og eventuelle kommunale erstatningsordninger for tidligere barnehjemsbarn.

Oslo kommune har vedtatt at kommunal oppreisning ikke avkortes i forhold til statlig billighetserstatningsordning.

Oppreisningsordningen fra Oslo kommune, og hva den går ut på:

http://www.vederlagsutvalgets-sekretariat.oslo.kommune.no/article76911-20637.html

Oslo kommune har erkjent at det gjennom flere tiår har skjedd alvorlige overgrep og omsorgssvikt, både ved barnevernsinstitusjoner og skolehjem. Det har vært alvorlig svikt i oppfølging og tilsyn, knyttet til de plasseringene som kommunen var ansvarlig for.

Med denne vederlagsordningen ønsker Oslo kommune å ta et moralsk ansvar for urett som er begått tidligere. Oslo kommune gir uforbeholden unnskyldning for overgrep og omsorgssvikt som barn og unge ble utsatt for mens de var under barnevernets omsorg i denne perioden

Hva går vederlagsordningen ut på
Vederlagsordningen tar ikke sikte på å utmåle erstatning for økonomisk tap. Vederlaget er ment som en symbolsk og økonomisk kompensasjon for den smerte og de lidelser som den enkelte har opplevd å ha blitt påført.

De som gjennom egenerklæring og eventuell annen dokumentasjon klargjør at de har opplevd gjentatte overgrep, seksuelle overgrep eller grov vold kan ytes vederlag på 725 000 kroner.

De som har opplevd andre overgrep kan ytes vederlag på 500 000 kroner.

De som gjennom egenerklæring eller annen dokumentasjon klargjør at de har vært utsatt for omsorgssvikt kan ytes vederlag på 300 000 kroner.

De som ikke gjennom dokumentasjon eller egenerklæring er i stand til å beskrive klart hva omsorgsvikten eller overgrepet har bestått i, kan likevel ytes vederlag på henholdsvis 200 000 og 300 000 kroner, slik at noen ikke kommer urimelig dårlig ut.

Hvor lenge gjelder ordningen
Vederlagsordningen i Oslo kommune skal gjelde i to år, fram til 15.09.2008. Søknad må være sendt til Vederlagsutvalgets sekretariat innen denne datoen.

Vederlagsutvalget
Det er oppnevnt et utvalg på tre uavhengige personer, som ikke er ansatt i Oslo kommune, vederlagsutvalget. Utvalget avgjør søknadene om vederlag.

Hvem kan søke
Personer som har vært plassert i institusjon eller fosterhjem av Oslo kommunes barnevern før 1993, og som har vært utsatt for omsorgssvikt eller overgrep.

Hvordan kan søknad fremmes
Søknaden skal fremmes til Vederlagsutvalgets sekretariat. Sekretariatet gir veiledning om framgangsmåten, og bistår i å fylle ut søknadsskjema og utarbeide egenerklæringen dersom søkeren ønsker det.

Hva må søknaden inneholde
Søknaden må fremmes skriftlig. Den må som et minimum inneholde navn, adresse og fødselsnummer. Det er utarbeidet et eget søknadsskjema som kan brukes. Søknadsskjemaet kan også fås ved henvendelse til Vederlagsutvalgets sekretariat. Videre må det legges ved en egenerklæring som beskriver de forholdene som danner grunnlaget for søknaden om vederlag. Dersom søkeren har dokumenter som bekrefter Oslo kommunes barnevern eller vergeråd sin rolle i plasseringen, bør disse også vedlegges. Det samme gjelder andre dokumenter som har betydning for søknaden. Vederlagsutvalget, eller sekretariatet som forbereder sakene, kan be søkerne om supplerende opplysninger, eller innhente dette selv, dersom det er nødvendig for å sikre at saken er opplyst i samsvar med vedtektene.

Forholdet til Granskingsutvalget hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus
Mange søkere har gjennomført samtaler med Granskingsutvalget hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus (Bøsterud-utvalget), som leverte sin rapport 01.12.2005. Intervjuet med Granskingsutvalget, og andre opplysninger som er innlevert til dette utvalget, kan brukes som dokumentasjon for søknaden, dersom søkeren ønsker dette. Dette kan søkeren be om i søknaden, og sekretariatet kan innhente opplysningene hos fylkesmannen, dersom søkeren selv ikke har dem. Det er ikke et vilkår for å søke vederlag at søkeren har vært til intervju med Granskingsutvalget.

Hva skjer når søknaden er kommet inn til Vederlagsutvalgets sekretariat
Søknaden registreres umiddelbart, og saken fordeles til en av sekretariatets fire utredere. Søkeren vil få et foreløpig svar i løpet av kort tid. Dette er en bekreftelse på at søknaden er mottatt, det framgår hvem som er saksbehandler og det gis en kort orientering om saksbehandlingen.

Saksbehandler starter behandlingen av søknaden i løpet av kort tid. Ved behov tilskrives Oslo byarkiv eller andre aktuelle instanser, f.eks. hvis det trengs flere opplysninger for å få klarlagt plasseringen som ble gjort av Oslo kommunes barnevern. Sekretariatet vil også ta kontakt med søker dersom noe er uklart. I enkelte saker vil denne saksbehandlingen ta noe tid.

Innstilling til vederlagsutvalget
Når saken er tilstrekkelig klarlagt, vil sekretariatet skrive en innstilling med et begrunnet forslag til vedtak til vederlagsutvalget, som skal avgjøre søknaden. Bystyrets mål er at saksbehandlingstiden normalt ikke skal overstige seks måneder.

Før saken behandles i vederlagsutvalget, får søker adgang til å uttale seg til sekretariatets framstilling av saken. Dette skjer ved at søker får innstillingen tilsendt. Eventuelle kommentarer må sendes sekretariatet, som legger disse fram for utvalget før de fatter sitt vedtak.

Vederlagsutvalgets vedtak
Vederlagsutvalget treffer sine vedtak i lukket møte. Etter møtet skrives det protokoll for hver sak. Protokollen og underretning om vedtak samt klageadgang sendes til den enkelte søker.

Klageadgang
Søker som mener at vederlagsutvalgets vedtak ikke er riktig, kan klage. Klagefristen er normalt tre uker. Klageinstansen er Oslo kommunes klagenemnd, og klagesaken forberedes av Helse- og velferdsetaten. Klagen skal sendes til Vederlagsutvalgets sekretariat som først vil se på saken på nytt, og legge den fram for vederlagsutvalget. Utvalget kan da enten selv omgjøre sitt eget vedtak, eller sende klagen videre til behandling i klageinstansen.

Trondheim kommunes oppreisningsordning

Oppreisningsordning

Trondheim bystyre har vedtatt en egen ordning for økonomisk oppreisning til tidligere barnevernsbarn som har vært utsatt for overgrep eller omsorgssvikt i barnehjem, skolehjem eller fosterhjem frem til 1980, og for elever ved Osloveien skole frem til 1986.

Med denne ordningen ønsker kommunen å ta et moralsk ansvar for urett som er begått. Trondheim kommune gir samtidig en uforbeholden unnskyldning til de som ble utsatt for overgrep og omsorgssvikt mens de var under offentlig omsorg i denne perioden.

Hva går ordningen ut på?
Ordningen er ikke en erstatning for økonomisk tap, men er ment som en symbolsk kompensasjon til de som har vært utsatt for overgrep og omsorgssvikt mens de var under offentlig omsorg.

Størrelsen på den økonomiske oppreisningen til den enkelte vurderes etter søknad, og vil variere fra kr. 200.000 til kr 725.000.

Hvem kan søke?
Personer fra Trondheim kommune som har vært plassert i barnehjem, skolehjem eller fosterhjem frem til 1980, og elever ved Osloveien skole frem til 1986, kan søke økonomisk oppreisning dersom de har vært utsatt for omsorgssvikt eller overgrep.

Hvem behandler søknadene?
Et uavhengig oppreisningsutvalg med tilhørende sekretariat skal behandle søknadene om økonomisk oppreisning. Sekretariatet skal også gi informasjon og veiledning til søkerne.

Klageadgang
Oppreisningsutvalgets vedtak kan påklages til Trondheim kommunes klientutvalg.

Hva må søknaden inneholde?
Søknadsskjema ligger på Trondheim kommunens nettsider eller kan fås tilsendt ved henvendelse til Trondheim kommune eller sekretariatet.  Søknaden må fremmes skriftlig og beskrive de forholdene som ligger til grunn for kravet om oppreisning. Eventuell dokumentasjon må vedlegges.

Hvor lenge gjelder ordningen?
Søknad om oppreisning må leveres innen to år fra den dato ordningen blir kunngjort på Trondheim kommunes nettsider og i dagspressen.

Forholdet til granskingsutvalget
Dersom en søker ønsker det kan forklaringen som er gitt for granskingsutvalget brukes som dokumentasjon i søknaden. Du trenger imidlertid ikke å ha gitt forklaring for dette utvalget for å søke om økonomisk oppreisning.

Flere opplysninger
www.trondheim.kommune.no/barnevernsgransking
På nettstedet finnes vedtektene for oppreisningsordningen og andre relevante dokumenter og opplysninger.

Foreløpig gjelder ordningen i Trondheim og Trøndelag for følgende kommuner:

 

Sør Trøndelag:

Nord Trøndelag:

Vurdering:

Kommunen er ikke juridisk forpliktet til å opprette en slik kommunal vederlagsordning.

En eventuell kommunal vederlagsordning vil være moralsk begrunnet – kommunen tar da et moralsk ansvar for urett som er begått tidligere og gir en uforbeholden unnskyldning til de som ble utsatt for overgrep og omsorgssvikt mens de var under offentlig omsorg i denne perioden.

Uanhengig av om kommunen oppretter en slik ordning eller ikke så kan tidligere barnehjemsbarn, skolehjemsbarn og fosterhjemsbarn gå til søksmål mot kommunen hvis de har blitt utsatt for overgrep eller omsorgssvikt.

KS har ikke tatt noe standpunkt til om kommunene bør opprette en slik ordning, det blir politisk spørsmål.

Levanger kommunen har ikke oversikt over hvor mange personer som vil falle inn under en slik ordning.

Rådmannen kan ikke ut i fra kommunens økonomi tilrå at kommunen går inn på en slik kommunal vederlagsordning. Kommunen har nok vanskeligheter med å oppfylle de lovpålagte oppgavene innenfor dagens økonomi. Kommunen ønsker derfor ikke å prioritere denne ordningen som har en ukjent utgiftside og som den ikke er forpliktet til på nåværende tidspunkt.

<< sakliste | vedtak
<< | >>
Gå til Levanger kommunes hovedside ^