Vedlegg 1

Oversikt over kontoplan boliger. Ansvarsområde 6410-6412.

Samme budsjett satt opp på en litt annen måte

Utskrift av Lov om sosiale tjenester.

§ 3-4. Boliger til vanskeligstilte.

§ 4-2. Tjenester.

De sosiale tjenester skal omfatte

• a) praktisk bistand og opplæring til dem som har et særlig hjelpebehov på grunn av sykdom, funksjonshemming, alder eller av andre årsaker,
• b) avlastningstiltak for personer og familier som har et særlig tyngende omsorgsarbeid,
• c) støttekontakt for personer og familier som har behov for dette på grunn av funksjonshemming, alder eller sosiale problemer,
• d) plass i institusjon eller bolig med heldøgns omsorgstjenester til dem som har behov for det på grunn av funksjonshemming, alder eller av andre årsaker,
• e) lønn til personer som har et særlig tyngende omsorgsarbeid.

§ 4-5. Midlertidig husvære.

Oversikt over alle boliger eiet av Levanger kommune (appendix 11,12 og 13 i vedlegg til budsjettet).

Før dere går videre og ser den økonomiske vurderingen kan dere se hva to andre kommuner har opplevd gjennom salg av boliger.

Det er som er viktig med et salg av boligene er hvordan det er organisert i dag og hva man kan oppnå ved et salg.

Narvik kommune er et eksempel på en kommuner som har "solgt" boligene til en kommunalt opprettet stiftelse.

Det var i hovedsak to grunner til å gjøre dette;

• Den ene var at man ønsket å organisere boligdriften på en annen og bedre måte. Tidligere lå boligene organisert under forskjellige etater

• Den andre grunnen var å få inn midler til et fond som skulle benyttes til å utbedre den resterende bygningsmassen.

Den øvrige bygningsmassen hadde et etterslep på vedlikehold på nærmere 130-140 millioner kroner som det måtte skaffes midler til. Fondet ble tilført 50 millioner kroner fra de 300 boligene som ble overført til en kommunal stiftelse.

Det fungerte bra de første årene, men så kom kommunen i økonomiske problemer og man begynte å låne fra fondet. I og med at det ikke er bundet fond ble etter hvert fondet brukt til å dekke andre investeringsoppgaver. Delvis har man klart å forbedre kvaliteten på skoler, barnehager og helsebygg, men kapitalen som man fikk ved salg av boligene ble etter hvert benyttet til andre oppgaver.

I dag er Narvik kommune nok en gang i alvorlige økonomiske problemer og denne gangen kan de ikke selge boliger og de kan heller ikke ta ut overskudd fra boligdriften. De er nødt til å redusere aktivitetsnivået for å få endene til å møtes.

Den største effekten med salget var at man forbedret boligforvaltning. Det har blitt mindre klager. Økonomisk ble det bare en utsettelse av de problemene en nå ser kommer.

I dag er det stiftelsen som får inntektene fra boligdriften mens kommunen står uten den formuen de engang hadde.

Gjøvik kommune er et annet eksempel hva som kan skje når kommunen selger boligene. Tidligere var boligene organisert under hver etaten, senere under boligkontoret.

Da Gjøvik kom i en vanskelig økonomisk situasjon ble det opprettet en stiftelse i kommunens regi. Denne stiftelsen fikk i oppgave å drive boligforvaltningen. Kommunen mottok et engangsbeløp ( 22-23 mill.kroner for 120 boliger) for sine boliger og brukte dette til å redusere gjelden, men samtidig mistet man styringen av boligene og inntektene fra boligdriften. Salget ble gjennomført høsten 1993.

Kommunen måtte også inn med ekstra tilskudd for å dekke opp økningen av husleien de fleste fikk.

Gjøvik kommune er i dag i samme situasjon som Narvik. Stor gjeld og underskudd på driftsbalansen. Situasjonen nå er den at kommunen har like store problemer som de hadde før de solgte boligene.

I Gjøvik var boligene organisert under et boligkontor. Erfaringen sett fra boligkontorets side er ikke så veldig gode. I tillegg til husleieøkning som beboerne har hatt er det fortsatt mange som kommer til kommunene i stedet for å gå til dagens forvalter.

Min konklusjon etter å ha snakket med personer i administrasjonen i disse to kommunene er delte.

Boligdriften har blitt bedre organisert i de respektive kommunene. Men kommunen har ikke kunnet realisere verdiene i boligene. Bare deler av dem slik at husleiene ikke skal øke for mye. Likevel ser man en markant husleieøkning.

Fra disse to eksemplene er det ingen løsning, hverken kortsiktig eller langsiktig å selge boligene.

Hvis vi sammenligner med Levanger kommune ser vi klare forskjeller.

Boligdriften i Levanger kommune er allerede organisert under en etat der boligdriften har sine egne poster i budsjettet.

Husleieinntektene går inn i den daglige driften på bygningsavdelingen på teknisk etat slik at man kan disponerer de nødvendige midlene til vedlikehold og ombygging av boligene og i tillegg kan overføre midler til vedlikehold av den øvrige bygningsmassen.

Fortsatt er det slik at husleien på boligene er lav. Dette er et bevist valg for å begrense behovet for økonomisk sosialhjelp.

Levanger kommune er ikke i en slik situasjon at vi har behov for en slik omstrukturering for å forbedre boligforvaltning som andre kommuner har vært gjennom.

På personal siden vil et salg ha lite å si. Kommunen vil fortsatt ha skoler, helsetun, barnehager og kulturbygg som må forvaltes, driftes og vedlikeholdes. Dette blir utført av de samme personene som i dag har ansvaret for boligene. Man har altså en fordel med at ressurser kan brukes på alle typer bygg.